Matlyst, matvilje & matglede hos små barn

Dette er et innlegg jeg lenge har ønsket å skrive, fordi jeg vet det er mange småbarnsforeldre som opplever at barna kan ha høyst varierende matlyst, og ikke minst varierende vilje til å ville spise maten sin. Det finnes nok ingen fasit som er den eneste riktige for hvordan man håndterer dette, og det finnes gjerne ingen kjappe og enkle løsninger heller. Barn er veldig forskjellige, samtidig som det kan være høyst situasjonsbestemt hva som funker og ikke funker. 

Men jeg har gjort meg noen erfaringer, og ønsker å formidle mine egne refleksjoner rundt dette. Forhåpentligvis kan jeg bidra med noen råd & tips for andre foreldre i samme situasjon. Om ikke annet så kan dette være en slags "felles trøst": 

Du er slettes ikke alene om å ha utfordringer med små barn som ikke vil spise! Men husk at det varer en periode, eller i perioder, og at det med tiden vil gå seg til for de aller, aller fleste.

**********

Gøy med brokkoli

De fleste småbarnsforeldre ønsker vel helst at barna skal spise godt og variert til hvert måltid, og over tid. Men så svinger det veldig - fra dag til dag, eller i perioder. Selvfølgelig er det normalt med nedsatt matlyst dersom barna er syke eller ikke helt i form, eller når de får tenner. Men ellers også, uten noen tilsynelatende gode grunner. Det kan bli mye frustrasjon for oss foreldre når barna ikke vil spise maten sin, når de slår seg helt vrange, når maten går i gulvet eller veggimellom fremfor i munnen, eller når de stikker av fra bordet…

Uansett hvor godt vant barna er til både smaker og konsistenser på mat, uansett hvor matglade de i utgangspunktet har vært, ja så vil det være ganger og perioder der de rett og slett ikke har lyst til å spise, eller ikke har lyst på visse matvarer. Og det er helt normalt - det er nok mer unormalt om det ikke er slik! Jeg tenker at det har endel med alderen å gjøre, og at barnet er i en slags "brytningstid". Barnet utvikler seg, rett og slett, og blir mer og mer bevisst på at det er en selvstendig person med egen vilje. 

Våre to barn har i skrivende stund blitt fem og et halvt og og snart fire år gamle, og i utgangspunktet liker de stort sett all slags mat. Men begge har hatt varierende matlyst & matvilje, og det har gjerne vart i lengre perioder. Det har vært måltider der den ene eller begge barna bare har spist noen skarve munnfuller, eller ikke har villet spise i det hele tatt. Det har hendt jeg har følt for å telle til både tre og ti, og noen ganger har tålmodigheten virkelig blitt satt på prøve.

Et fint øyeblikk av matro…

Å ikke like…

Små barn sier ofte at de ikke liker visse ingredienser, og særlig inntreffer det når barna er to-tre år gamle. De sier de ikke liker fisk, ikke liker brokkoli, ikke liker løk, ikke liker "det grønne", og så videre. Barn har en tendens til å forveksle det å "like" med det å "ha lyst på". Når små barn sier de ikke liker en ingrediens, så betyr det som regel at de ikke har lyst på den, ikke at de ikke liker den - selv om de gjentar og gjentar budskapet over tid. De kan gjerne si at de ikke liker ting som de ikke engang har smakt før, og igjen handler det om å ikke ha lyst til å smake på maten.

Vær klar over at barn gjerne må smake en råvare 12-15 ganger før de blir vant til den og liker den. Da sier det seg selv at tålmodighet må til. Til sammenligning kan man tenke på at de fleste voksne liker kaffe - men de færreste syntes det var særlig godt første gangen de smakte det…

Det er viktig at vi voksne forsøker å oppmuntre, snakke med og veilede de små, at vi over tid forsøker å forklare dem at det nettopp er en forskjell mellom det å "like" og det å "ha lyst på". De fleste barn trenger lang tid på å forstå dette, og det er vår oppgave som foreldre å lære barna forskjellen. Det kan ta uker, måneder, år… Det kan rett og slett være en tålmodighetsprøve iblant, å skulle repetere det samme budskapet igjen og igjen, med en klok miks av ro og forsiktig entusiasme! Man trenger ikke gjøre så mye ut av det, man kan nevne det litt oppmuntrende en gang eller to hver gang en viss matvare blir et tema, og så la det ligge. Men så; en dag kan det være du ser at den lille innsatsen kaster av seg, at barnet ditt plutselig spiser den maten som har vært "problematisk" i lengre tid.

Pasta i deilig hjemmelaget tomasaus

Da eldstemann var tre år, sa hun plutselig en dag at hun ikke likte løk. Hver gang vi skulle spise middag, spurte hun om det var løk i maten, for det likte hun nemlig ikke. Det pågikk over lengre tid. Hvis det var løk i maten, så var det krise! Da skulle hun helst ikke spise noenting av det hun hadde på tallerkenen. Gang på gang forklarte jeg så positivt jeg kunne at jeg visste hun likte løk, at løk var kjempegodt, og at hun hadde spist det mange ganger. Jeg sa at det er greit å ikke ha lyst på, men at det ikke er greit å si at hun ikke liker noe som hun har spist mange ganger før. 

Plutselig en dag, mange uker senere, utbrøt hun: "Mamma, jeg ELSKER løk! Løk er kjempegodt!" 

Siden har hun med jevne mellomrom spurt om det er løk i maten, men da som regel bare for å bekrefte at hun liker det. Dersom svaret mitt har vært "nei, det er ikke løk i maten i dag", så har hun gjerne respondert; "ja men, mamma, jeg VIL jo ha løk!" Iblant har hun sagt at hun ikke har lyst på løk, og da har jeg vekslet mellom å si at hun kan smake litt, eller at hun bare kan legge den til side. Da har det stort sett vært greit. Men nå som hun har bikket fem er det sjelden at løk er noe tema, men det hender at hun nevner at lilla løk (=rødløk) er den aller beste… 

For meg er det en bekreftelse på at det kan nytte å ikke gi seg, men oppmuntre barnet igjen og igjen - og igjen. I små doser av gangen, og over tid.

Mat(u)vilje… 

Eldstemann hadde sin "storhetstid" i treårsalderen. Da demonstrerte hun titt og ofte (les: stort sett hvert eneste måltid i et års tid) at hun ikke ville spise, og hun stakk ofte av fra bordet for å gjemme seg. Vi så begynnende tendenser allerede da til at minstemann fulgte etter - han skulle nok gjøre som søsteren…

Også minstemann har hatt sin "hovedepoke" nå i treårsalderen, og har sagt han ikke liker det ene og det andre. Og hvis noe har gått ham imot, så har han gjerne uttrykt at han ikke vil spise i det hele tatt. Har det blitt for mye ståhei, så har jeg gjerne bare tatt ham stille og rolig på eget fang, latt ham roe seg litt, før jeg nærmest ubemerket har begynt å mate ham. Ofte har det endt opp med at han har spist opp det meste på tallerkenen… Noen ganger har det endt med at han vil sitte på egen stol likevel, og spise selv.

De gangene jeg har skjønt at slaget er tapt og ingenting av det jeg har forsøkt å formidle eller oppmuntre til har nyttet, har jeg pleid å inngå "forlik". Det kan faktisk være at barna ikke er så sultne der og da, selv om det vel så gjerne kan være viljestyrt. Jeg har sagt det er greit at de går fra bordet, men at de da må spise middagen til kveldsmat. Da har jeg gjerne bedt dem om å bekrefte at det er greit, og det har de stort sett gjort. Da har jeg satt maten i kjøleskapet, og tatt den frem igjen når det er tid for kveldsmat.

Hvis man først inngår en slik eller en lignende "avtale", er det viktig å være konsekvent. Man bør ikke si én ting og gjøre noe annet, da følger man ikke opp, og barna kan slutte å tro at man mener det man sier. Åtte av ti ganger har de faktisk spist middagen sin til kvelds, og iblant har de endatil sagt at maten smakte godt. To av ti ganger har jo da avtalen "falt i fisk", og de har ikke villet spise i det hele tatt… Jeg har valgt å heie på de åtte gangene de faktisk spiste opp maten sin, heller enn å beklage meg over de to gangene de ikke gjorde det.

Generelt er det viktig at barna får anledning til å bli litt sultne mellom måltidene, uten for mye småspising imellom. Da øker sannsynligheten for at de faktisk spiser maten sin når måltidet finner sted. Men husk også at så lenge allmenntilstanden til barna er god og de er normalt friske, så er det ingen som tar skade av å hoppe over et måltid en gang innimellom - så lenge det ikke skjer hver dag. 

Italiensk pizza på Abruzzo-vis - med potet og rosmarin

Femåringen har blitt veldig grei under måltidene, hun sitter stort sett i ro, er stort sett flink til å spise maten sin, og snakker gjerne veslevoksent til lillebror om at han må spise maten sin, sitte i ro, og ikke søle… Nå som minstemann nærmer seg fire, ser vi tendenser til at også han roer seg litt mer ved måltidene, og at han koser seg mer og mer med maten igjen. 

Et lite tilleggstips: 

Hvis barna er midt i lek når måltidet nærmer seg, kan det være lurt å gi barna et forvarsel om at det snart er måltid, for eksempel at det er middag om fem eller ti minutter. Hvis de er midt i en lek og er veldig konentrert om den, så er det ikke enkelt å legge alt ifra seg på umiddelbar kommando. Du kan tenke deg selv som voksen, la oss si du leser en bok som du er fullstendig oppslukt av, og noen ber deg legge den ifra deg og komme umiddelbart. Du vil gjerne foretrekke å lese ferdig kapittelet, fremfor å stoppe midt i en setning, vil du ikke?? Hvis du lar barna få vite at det er snart middag og at de altså da må forberede seg på en pause i leken, så blir situasjonen litt lettere for dem også. 

Kjære forelder - det er du som bestemmer!

Det er vi foreldre som bestemmer hva som står på middagsbordet, ikke barna. Så klart, hvis jeg vet at datteren min er veldig glad i pasta og kjøttboller, så kan vi gjerne lage det en dag. Men det er likevel vi foreldre som bestemmer når eller hvor ofte, og så får det heller være en positiv overraskelse når det faktisk er på menyen. 

Jeg har heller aldri falt for fristelsen å lage ulike middager til et måltid, bare fordi barna har ulike eller varierende middagsønsker. Da vil jeg heller foretrekke å etterkomme middagsønskene i tur og orden - ett middagsønske én dag om gangen. Det siste jeg ønsker, er å havne i et mønster hvor jeg lager særskilte middager til barna, eller lager alternativ mat dersom de ikke vil spise det jeg serverer. Jeg tror at dersom man først begynner på den veien, og barna blir vant til det, så kan det bli svært vanskelig å snu igjen senere. Det er jeg som lager maten i huset, og barna må lære seg å spise det de får servert, eller de får la det være.

Vi voksne må tørre å ta regien, og kanskje gjøre oss selv litt "upopulære", ellers kan vi fort gjøre barna en bjørnetjeneste. Strengt tatt så mener jeg det handler om å stå for det vi sier, og la barna være vant til at det er slik det er "hjemme hos oss".

Voksenmat i barneporsjon

Matglede!

Jeg har forsøkt etter beste evne å holde fast ved kongstanken min når det gjelder mat:
Å gi barna matglede.

Deilig med vårruller og nudler - vi spiser med hele oss!

Okay da, det er gjerne ikke "matglede" som oser rundt spisebordet når barna nekter å spise, roter med maten eller stikker av fra bordet… Men jeg ønsker i alle fall ikke å opptre på en slik måte at jeg frarøver barna muligheten eller evnen til å oppleve matglede, enten nå eller senere. Å "skjelle og smelle" måltid etter måltid, eller tvinge barna til å spise, har jeg absolutt ingen tro på, det vil bare gi barna negative matopplevelser og virker mot sin hensikt.

Små hjelpere lager minipizza

Her er mine viktigste stikkord:

Snakk positivt og engasjert om mat, råvarer og måltider!
Ingenting hjelper barn til matglede på sikt mer enn at du selv er et godt forbilde.

La barna få være med på matlaging og baking, gjerne fra de er ganske små. 
Da synes de ofte det er gøyere å spise maten etterpå. 
La dem få litt smaksprøver underveis - man smaker så klart på deiger og glasurer også... 

Og, det som ikke kan sies for ofte: 
Tålmodighet er en dyd!

Femåringen vår har begynt å si at hun skal bli kokk når hun blir stor. Hun elsker å bla i kokebøker og matblader! Jeg sier til henne at løk er kokkens beste venn, og jammen så er hun enig i det...

Søskenkjærlighet & matglede - og litt moro er lov!

**********

Les gjerne også mine øvrige innlegg om babymat og barnemat på bloggen.